Et lite stykke historie
Granåsen Gård var en lystgård fra første halvdel av 1600-tallet til den i 1827 ble solgt til bonden Ole Jonsen Løset. Spørsmålet som reiser seg blir:
Hva er en lystgård? Vi skal forsøke å besvare dette spørsmålet.
Lystgårder, lyststeder og landsteder er tre begrep som på mange måter dekker den samme typen eiendommer. Lystgårder er imidlertid som regel større bruk, mens lyststeder er mindre. Landsteder kan være hus uten større jordvei, eller hytter.
Ved Trondheim var det gode forutsetninger for å opprette lystgårder. Økonomien i byen var blomstrende og eiendomsretten til gårdene ved byen gikk på 1600-tallet over fra kronen til byborgerne. Kongens deltagelse i 1600-tallets kriger hadde skaffet kongen en enorm gjeld og denne ble betalt med jordegods som ble overført til kreditorene. Borgerskap og embedsmenn i Trondheim ble slik eiere av store mengder jordegods.
Byen opplevde økonomisk oppgang og borgerne fikk «honette ambisjoner». Dette vil si at de ønsket å komme i rangen, at de ville opp i samfunnet. En av de tingene som krevdes var et vakkert landsted, en lystgård. 1700-tallets filosofi og romantikk førte også til en økt interesse for landlig liv. Lystgårdene fikk ofte fine hus og vakre have- og parkanlegg.
Gårdene ble drevet for eierens regning og var viktige som leverandør av ferskvarer til husholdningen i byen. Det ble bygget drivhus hvor man dyrket appelsiner, sitroner, druer og blomster og man hadde et rikt utvalg grønnsaker. Oppskriftsbøker fra 1700-tallet inneholder ofte retter som har appelsin eller sitron som viktige ingredienser.
På 1800-tallet ble enkelte lystgårder solgt som bondegårder, mens andre ble benyttet som familiens bolig. Ved Trondheim lå det et sammenhengende område med fine lystgårder øst for byen, Bakke, Rønningen, Lade, Ringve, Devle, Leangen, Rotvold, Grilstad, Granåsen og Ranheim. På Byåsen var det også mange lystgårder, noen svært store som Havstein, Munkvold og Kystad. Trondheimsborgerne kjøpte også gods lenger fra byen som Austrått på Ørland, Reins kloster i Rissa, Vinje i Mosvik, Mo ved Levanger, Sundnes på Inderøy, By i Egge og Halstad i Malvik. Også disse gårdene kunne ha lystgårdspreg.
Trondhjemske patrisieres liv fra slutten av 1600-tallet tilinn på 1870-tallet var preget av forretninger, festligheter, honette ambisjoner og rang. Målet var å bli så rik at man kunne glemme at bestefar var høker. En viktig metode var å kjøpe gods. De rike etterstrebet likeverdige boliger i byen og på landet.
Når husets herre ble en rangsperson rykket også hustruen opp, fra madam til frue. Det var viktig. De store middagene var festlige både i byhuset og på lystgården. Det ble spist syv retter: suppe, fisk, fugl, stek, ost, dessert og konfekt. Til dette drakk man madeire, rhinskvin, bordeaux, burgunder, portvin, sherry og likør.
Etter måltidet var det et par timers pause med kortspill, piperøyking, toddy og søt vin. Så satte man seg igjen til bords og spiste syv nye retter, men nå med annen suppe, fisk, fugl osv. Det ble skålt for kongen, dronningen, alle andre medlemmer av kongehuset og deretter alle de tilstedværende etter rang. Det kunne bli 40-60 skåler og de fleste var ganskje ustøe når måltidet var over. Gjestene dro hjem i vogn eller bærestol.
Målet var å bli så rik at man kan glemme at bestefar var høker. En viktig metode var å kjøpe gods. De rike etterstrebet likeverdige boliger i byen og på landet.
Granåsen gård, gnr 49 bnr 1, ligger i Granåsvegen 60. Gården ble i 1647 bygslet av lagmann i Trondheim, Peder Alfssøn. I 1680 kjøpte Christopher Caspersen Schøller gården. Fra 1722 overtok veimester Dreier som året etter overdro den til Karen Collin Schieldrop. Deretter fra 1731 var det enkefru Sophie Hammond.
Fra 1751 tilhørte Granåsen tollkontrollør Hans Hagerup Luytkis, og deretter hans enke til 1798 da gården ble solgt til kjøpmann Hans Peter Knudsen som var eier til 1827 da han solgte til Ole Johnsen Løseth. Fra 1848 var dennes sønn, Jon Olsen, eier og fra 1853, Christian Wangberg.
I 1882 ble gården kjøpt av dr. Anton Julius Sand som bygde nytt uthus. Doktor Sand solgte i 1915 til Elling Viken. Guttorm Sand tok tilbake eiendommen på odel i 1918. I 1921 gikk eiendommen på auksjon. De nye eierne solgte gården i 1922 til Klaus Husby fra Klæbu.
Stabburet på gården. År ukjent.
Foto: Strinda Historielag
Hovedbygningen ble fredet i 1923. Våningshuset ble oppført i 1760-årene. Maleriene i hovedbygningen ble restaurert av Riksantikvaren i 1965.